Transkutan elektrisk nervestimulering (TENS) fungerer på prinsippene om smertemodulering gjennom både perifere og sentrale mekanismer. Ved å levere lavspente elektriske impulser via elektroder plassert på huden, aktiverer TENS store myeliniserte A-beta-fibre, som hemmer overføringen av nociseptive signaler gjennom ryggmargens dorsale horn, et fenomen beskrevet av gate-kontrollteorien.
Videre kan TENS indusere frigjøring av endogene opioider, som endorfiner og enkefaliner, som ytterligere demper smerteoppfattelsen ved å binde seg til opioidreseptorer i både sentralnervesystemet og det perifere nervesystemet. De umiddelbare smertestillende effektene kan manifestere seg innen 10 til 30 minutter etter at stimuleringen er startet.
Kvantitativt har kliniske studier vist at TENS kan føre til en statistisk signifikant reduksjon i VAS-skårer, vanligvis mellom 4 og 6 poeng, selv om variasjonene avhenger av individuelle smerteterskler, den spesifikke smertetilstanden som behandles, plassering av elektroder og stimuleringsparametrene (f.eks. frekvens og intensitet). Noen studier tyder på at høyere frekvenser (f.eks. 80–100 Hz) kan være mer effektive for akutt smertebehandling, mens lavere frekvenser (f.eks. 1–10 Hz) kan gi mer langvarige effekter.
Samlet sett representerer TENS en ikke-invasiv tilleggsterapi i akutt smertebehandling, som tilbyr et gunstig nytte-risiko-forhold samtidig som den minimerer avhengigheten av farmakologiske inngrep.
Publisert: 07.04.2025
